Hvor skal vi gjøre av meg?

”Kjære Simon.
Jeg har to problem. Det er mamma og pappa”
(Marie 8 år - Flem Devold 1991, s.5).

I løpet av tiden min som student, har jeg tilbakelagt til sammen fem praksisperioder. I løpet av disse årene, har jeg vært innom ulike klassetrinn, alt i fra 3. klasse til 7. klasse. Det har vært veldig ulike erfaringer å hente, men det er noe jeg har lagt merke til som har vært likt uansett klasse og skole: en god del av elevene har skilte foreldre, der eleven enten bor hos mamma eller pappa. I følge Statistisk Sentralbyrå er gjennomsnittstallet på barn under 18 år som opplevde skilsmisse av foreldrene i 2007, redusert i forhold til tallene fra 2002 og senere. I 2007 var antallet nede i 10 249. Så lavt har det ikke vært siden gjennomsnittstallet fra 1996-2000. Da det likevel er såpass mange elever som er skilsmissebarn i skolen i dag, tyder dette på at det er viktig for lærere ikke bare å vite at en elev har skilte foreldre, men også å vite noe om hvordan et barn kan oppleve et samlivsbrudd mellom mamma og pappa. Vi er ikke bare lærere, men også omsorgspersoner og en voksen som barn kan komme til. Hvordan et barn kan oppleve en skilsmisse, er det jeg vil fokusere på i dette innlegget. Jeg vil hovedsakelig gå inn på hvilke barn som kan oppleve en skilsmisse, hvilke påkjenninger et barn kan oppleve, forskjellige reaksjoner som kan forekomme hos skilsmissebarn, og hvordan disse elevene klarer seg på skolen.

Skilsmisse – en påkjenning for barna?
I dagens samfunn trekker vi dessverre ofte med oss noen katastrofeaktige forestillinger om skilsmisse. Ofte blir en skilsmisse lagt frem som om det skulle være slutten på familielivet, i stedet for å poengtere at det en nødvendig omorganisering av måten å være sammen på. Men alt avhenger av hvordan foreldrene ser på sin egen skilsmisse (skilsmisse.net).
Skilsmisse er derfor en svært vanlig måte å omorganisere familielivet på. For mange er dette en krevende og ofte smertefull omstilling og påkjenning, men for de fleste er det likevel ikke lenger en katastrofe som varer. Hvor stor påkjenning en skilsmisse er for barna, avhenger som sagt likevel av hvordan foreldrene ser på den (Ibid). Man kan nesten si at dess mer skilsmissen oppleves som en katastrofe, dess større er mulighetene for at den kan bli det, og dess større blir påkjenningen. Her spiller foreldrene en viktig rolle overfor barna. Dess mer foreldrene ser det som en naturlig og nødvendig - om enn vanskelig - omorganisering av familielivet, dess mindre katastrofalt blir det (Ibid). Likevel vet man at barn ikke går upåvirket hen, uansett alder. Når det gjelder alder og hvem skilsmissebarna egentlig er, mener Devold (1991) at både foreldre og lovgivere er i utakt med virkeligheten på dette området. Det finnes ikke noen magisk alder der barna skir gjennom en skilsmisse upåvirket. Undersøkelser viser at barn og ungdom opp mot 20 års alderen også får reaksjoner når foreldrene går fra hverandre (Ibid). Vanlige reaksjoner hos ungdom kan derfor være at de trekker seg tilbake fra romantiske aktiviteter. Noen sverger til og med at de aldri skal gifte seg (Ibid).

Det verste en forelder kan gjøre, er å la barnet bli presset til å holde med en av foreldrene, eller å bli presset til å hate den andre parten. Å dra et barn inn i foreldrekonflikten er uetisk (Nissen 1981), og kan forårsake mer frustrasjon og føre til større påkjenning for barnet enn nødvendig.

Det er blitt hevdet at en skilsmisse gjør barna tidligere modne, og at dette er en fordel for barna (Nissen 1993). Dette er feil. Barn må få være barn, og nyte barndommen – ut i fra alder og utvikling. De skal ikke være støtter for foreldrene sine. Det fins nok av eksempler der jenter som bor i lag med faren sin etter et samlivsbrudd, inntar en moderlig rolle (Ibid). Dette bør så absolutt unngås.

Reaksjoner
Det er mange måter et barn kan reagere på når det opplever at foreldrene skal skilles. I følge professor i barne- og ungdomspsykiatri ved Haukeland sykehus, Jofrid Alice Nygaard, vil reaksjonene variere med barnets alder, sinnelag og med den tryggheten og støtten barnet får (skilsmisse.net). Sorg, gråt, sinne, inneslutting, irritabilitet, mareritt om nettene og mageverk er noen reaksjoner. Jeg skal ta for meg vanlige reaksjoner hos barn i 6-10 års alderen, da det er denne aldersgruppa jeg ute i praksis har vært mest med. For de yngste skolebarna, er de mest vanlige reaksjonene, i følge Nissen (1981) rastløshet, sorg, tristhet og irritabilitet. I forhold til yngre barn, har derimot denne aldersgruppen ofte større forståelse for de forandringene som skjer innad i heimen. Reaksjonene deres gir også ofte uttrykk for lengsel, etter den ene eller andre av foreldrene. Det som for andre voksne også kan være lett å oppfatte, er at barn i denne alderen ofte har behov for mer nærkontakt. Dette er viktig. Å kunne skape en viss trygghet for barna, er noe av det viktigste man gjør i skolen (Utdanningsdirektoratet).

Barn som er et og to år eldre, kan også få disse reaksjonene. I tillegg er gråt og sinne typisk for litt eldre barn (Nissen 1981). Redsel kan også forekomme, og særlig redsel for at de ikke lenger skal ha noe sted å bo, eller at foreldrene ikke er glade i dem mer. Ønske om gjenopprettelse av familielivet står ofte sterkt, mens noen føler seg sviktet av en av foreldrene. Andre føler eller tror at de selv er skyld i skilsmissen. En kan ikke presisere det nok ganger, det faktum at barnet ikke er skyld i at mamma og pappa flytter fra hverandre. Skilsmissen skyldes uløselige problemer hos foreldrene, og barnet har ikke noe med dette å gjøre (Nissen 1993). Dette er ofte vanskelig å forstå for små barn, og ønsket om at forholdet mellom foreldrene skal ordne seg, står som oftest sterkt.

”Mandagsbarn”
Han är som förbytt nar han kommer från pappa på söndagskvëllen, vill inte sova i sin egen säng, kissar på sig, på dagis er han ängslig och trött hela måndagen. Jag tror han får se för mycket cideo hos pappa. De visar honom nog pornofilmer ochså
(Köhler 1988 s. 116).

Viss ikke den ene av foreldrene har fått rett til aleneomsorg for barnet/barna, blir som regel omsorgsretten delt. Når omsorgsretten er delt, bor som regel barnet/barna en tid hos mamma og en tid hos pappa. I følge praksislæreren vår på praksisskolen, kunne hun lett legge merke til om en elev hadde vært hos mamma eller pappa i helgen. Dette merket hun på oppmerksomheten til eleven, hvor opplagt han eller hun var, hvor urolig/rolig han eller hun oppførte seg, språkbruk, arbeidslyst eller om han eller hun hadde gjort leksene sine.

Köhler (1988) bekrefter dette, ved at ”den som har den minsta erfarenhet av barn i t. ex. skola har dock säkert kunnat lägga märke till dessa reaktioner hos barn som förflyttas mellan separerande föräldrar” (s. 117). De som jobber i skolen, har altså lett for å legge merke til elevens ulike reaksjoner, også når han eller hun på fredags ettermiddag gruer seg til å gå til den forelder som har omsorgsretten i den kommende helgen. Videre fortsetter Köhler med at ”en på det här viset kan lägge märke till när barnet har varit umgänge hos pappa hela helgen” (s. 118). En reaksjon, som tretthet, er på sin side naturlig, men den egentlige årsaken til at slike reaksjoner kommer, er på grunn av den spesielle sosiale situasjonen som skilsmissen innebærer. Det kan i følge Köhler (ibid) sammenlignes med voksne som er på weekend-turer hver helg. Det er naturlig om en føler seg trett og sliten etter en slik helg.

Det er ingen tvil om at barn, i tilfeller der en må reise fram og tilbake mellom mamma og pappa, ofte sitter igjen med en følelse av å bli revet i to:

Foreldrene mine skilte seg for tre år siden. Da delte de alt de eide, alle møblene, alle bildene, alle tingene. Og jeg var en av tingene. Så de delte meg også (…). Men jeg kan aldri tilgi dem for at de delte meg. Jeg føler meg som en ting som andre kan styre og stelle og flytte på slik som de vil selv.
(Lars 13 år – Flem Devold 1991).

Å skåne barna sine i prosessen med skilsmissen, er noe av det viktigste foreldrene må gjøre (Ibid). Om ikke en gjør det, vil barna mest sannsynlig føle det som om ”de mister hele sin verdi, all sin integritet som menneske, når de blir en del av boet, en av de gjenstandene som skal fordeles” (Ibid, s. 55). Samtidig er en naturlig konsekvens av det å ha skilte foreldre, å nettopp måtte bryte opp fra sine venner, den kjekke fotballøkke, soverom sitt, og lignende, med en viss motvilje. Det viktigste er å gjøre det beste ut av situasjonen; alt med måte (Köhler 1988).

Videre forskning… veien videre?
Hvordan skal vi oppføre oss blant skilsmissebarn på skolen? Skal vi behandle dem på lik linje med de andre i klassen? Ja, selvsagt skal vi det, men til tider trenger nok skilsmissebarn ekstra oppfølging (jf. avsnitt om forskjellige reaksjoner).

Hvordan gjør skilsmissebarn det på skolen? Nyere forskning fra i vår, viser resultater: ekteskap gir flinkest barn, og ”at barn som bor hos kun én av foreldrene gjør det svakere enn de som bor med begge foreldrene, noe som er i tråd med tidligere undersøkelser, også i andre land” (Vårt Land). Forsker Jon Lauglo sier som en kommentar til resultatene at dette var noe han ikke på forhånd hadde trodd. I Norge er det første gang at en slik forskning har bevist en slik forskjell blant elever med ulike samlivsbakgrunner. Det at barn som bodde med begge foreldrene scoret høyest i testen, var begrunnet med den sosiale faktoren. Ekteskapet syntes å gi mer trygghet og stabilitet. Ellers viste funnene at også barn som har foreldre i samboerskap gjør det vesentlig bedre enn barn med skilte foreldre (Ibid).

Også Nettavisen skriver om skilsmissebarn som gjør det dårligere på skolen enn barn som lever med begge foreldrene. Dette er i tillegg til den sosiale faktoren, begrunnet med at disse elevene har én mindre voksen til leksehjelp, og at fraværet av den andre forelderen fører til psykologiske utfordringer for eleven (Nettavisen). Skilsmissebarna kommer dermed nederst – igjen.

Min oppfordring til dere fremtidige lærere: Lukk opp øynene for skilsmissebarna i din fremtidige klasse! Dere kan være til mer hjelp enn dere selv tror…

--------------------------------------------------------------------------------

Litteraturliste

Devold, S.F. (1991) Hvor skal vi gjøre av meg? Oslo: Cappelens Forlag

Köhler, E. (1988) Hur mycket ska egentligen ett barn behöva tåla
Stockholm: Carlsson Bokförlag

Nettavisen. Skilsmissebarn sliter på skolen. Hentet 17.10.08 fra
http://www.nettavisen.no/innenriks/article708941.ece

Nissen, M. (1981) Skilsmissebørn – myter og realiteter. København: Teknisk Forlag

Nissen, M. (1993) Ti ønsker til foreldre ved skilsmisse – hvordan kan vi gjøre det lettere for barn ved skilsmisse? Oslo: MEDLEX

Skilsmisse.net. Barns reaksjoner. Hentet 17.10.08 fra http://www.skilsmisse.net/barnsreaksjoner.asp

Skilsmisse.net. Konsekvenser for barnet. Hentet 17.10.08 fra
http://www.skilsmisse.net/hvabetyrdetforbarnet.asp

Statistisk Sentralbyrå. Tallet på barn som opplevde skilsmisse 1971-2007. Hentet 16.10.08 fra
http://www.ssb.no/emner/02/02/30/ekteskap/tab-2008-08-28-10.html

Utdanningsdirektoratet. Rettigheter og plikter i den offentlige grunnskolen.
Hentet 17.10.08 fra
http://udir.no/upload/Brosjyrer/Rettar_og_plikter_bokmal.pdf

Vårt Land. Ekteskap gir flinkest barn. Hentet 17.10.08 fra
http://www.vl.no/samfunn/article3473929.ece